Fire batterityper.
Fordeler og ulemper.

Dette er
utvalget.

For viltkameraer i AA-format finnes det nøyaktig fire celletyper. To er engangsceller, to kan lades opp. Hver av dem har en karakteristisk utladingskurve – og det er nettopp den som avgjør hva kameraet ditt får ut av cellen.

Fire symptomer,
fire årsaker.

Disse fire mønstrene kjenner nesten alle viltkamerabrukere igjen. Ingen av dem er en defekt – hvert av dem kan knyttes til en celletype og utladingskurven dens. De dukker opp igjen og igjen i denne guiden.

AA-celler eller
produsentpakke?

Så godt som alle viltkameraer går på AA-celler. I tillegg tilbyr nesten hver produsent sin egen litiumbatteripakke som bare passer i produsentens egne kameraer. Disse pakkene fungerer godt, det er ingenting å utsette på dem – men to punkter bør du ha tenkt gjennom først.

Brukbarhet i felt

Går du tom for strøm i reviret, får du tak i AA-celler på hver bensinstasjon, i hver byggevarebutikk, i hver dagligvarebutikk – om nødvendig på ferie i den andre enden av Europa. Er derimot produsentpakken tom, er dagen tapt. Erstatning får du bare i faghandelen, og som regel ikke med en gang.

Investeringens levetid

Et viltkamera til mellom 150 og 250 euro er ikke et arvestykke. Teknikk og byggeformer endrer seg årlig, og før eller siden er kameraet utslitt eller blir byttet ut. Batteripakken passer da ikke lenger i noe som helst og er verdiløs. Et godt sett oppladbare AA-celler overlever derimot kameraet uten problemer, følger med til etterfølgermodellen, til kamera nummer to eller i verste fall til lommelykten.

Alkaline.
Kurven viser grensene.

Alkaline-celler er det nærliggende valget: rimelige, tilgjengelige overalt og støttet av alle kameraer. Til korte økter i milde temperaturer holder de også helt fint. I viltkameraer støter man likevel stadig på grenser med dem – og hva det skyldes, viser spenningsforløpet deres.

Kapasiteten på pakken får du aldri

Batteriprodusentene finner fram til den påtrykte kapasiteten ved å kjøre cellen helt ned til 0,8 V. Alt som kommer ut fram til det punktet, står på pakken. Kameraprodusentene vet derimot at en Alkaline-celle slutter å levere nok effekt til den infrarøde blitsen lenge før den grensen. For at kameraet ikke skal produsere svarte nattbilder, slår de av apparatet helt før det – avhengig av modell ved omtrent 1,0 V.

Hele området mellom 1,0 V og 0,8 V er dermed med i kapasitetsangivelsen, men utenfor rekkevidde for kameraet ditt. Av de oppgitte 2.000 mAh kommer aldri alt fram til deg. Du betaler for kapasitet som kameraet ditt konstruksjonsmessig ikke får lov til å røre.

Hvorfor nattbildene blir svarte

Her løser symptom 01 og symptom 04 seg samtidig.

Alkaline-celler takler plutselige lasttopper dårlig. I hviletilstand – kameraet bare venter – viser en brukt celle pent sine 1,5 V. Alt ser friskt ut. Så kommer viltet forbi, den infrarøde blitsen tenner og krever på et blunk mange ganger så mye effekt. Cellen klarer ikke å levere, spenningen faller under terskelen blitsen trenger: svart bilde.

Så snart blitsen er av, henter cellen seg inn igjen og klatrer tilbake til en verdi som holder helt fint til dagbilder. Nettopp derfor virker kameraet kjernefriskt om dagen og svikter utelukkende om natten. Hardest går det ut over No-Glow-kameraer, der den usynlige 940-nm-blitsen trekker vesentlig mer energi enn en Low-Glow-modell – og over videoopptak, der blitsen ikke tenner kort, men står på i 10 til 15 sekunder i strekk.

Kulde: feilen som forsvinner av seg selv

Kjemien i en Alkaline-celle er vannbasert, og kulde lammer den. Faller temperaturen fra 15 til 20 °C ned til −5 til 0 °C, stuper både spenningen og den brukbare kapasiteten – under frysepunktet går rundt halvparten av kapasiteten tapt, og til dels faller cellen helt ut.

Det avgjørende poenget: Dette er reversibelt. Blir det varmere igjen, kommer både effekten og kapasiteten tilbake. Nettopp dette er symptom 03 – kameraet faller ut i den kaldeste perioden, står i ukevis tilsynelatende defekt i reviret og starter opp igjen om våren som om ingenting hadde skjedd. Cellene var aldri tomme. De var for kalde.

For Europa er dette ikke et randfenomen, men normaltilfellet: Sesongen for drivjakt og postjakt fra oktober til januar ligger i Mellom-Europa – og i enda større grad i Skandinavia – jevnlig i frostsonen.

Og så lekker de

Klassikeren: Etter sesongen havner kameraene i en kasse med cellene fortsatt i. Neste sommer åpner du batterirommet – og finner et hvitt, krystallinsk, gjennomtært rot. Lekke Alkaline-celler ødelegger kontaktene og tar kameraet med seg. Av et batteriproblem blir det en totalskade.

Engangslitium.
Sterk, men dyr.

Engangslitiumceller er det motsatte av Alkaline: teknisk overlegne, og på flere punkter helt uten konkurranse. Likevel er det mange som ikke bruker dem, og grunnene er håndfaste.

Det som taler for

• Høyeste kapasitet av alle AA-typer. Ingen annen celle holder lenger ut.
• Omtrent halve vekten sammenlignet med Alkaline eller NiMH. Går du til fots inn i avsidesliggende revir eller fyller et dusin kameraer, merker du det med en gang.
• Nesten uavhengig av temperatur. Mens Alkaline mister halve kapasiteten sin under frysepunktet, gir litium i beste fall fra seg en ubetydelighet.

Det som taler imot

Prisen. En engangslitiumcelle koster mange ganger så mye som en Alkaline. Den holder omtrent dobbelt så lenge – regnestykket ender altså med et tydelig minus. For ett enkelt kamera på et kritisk sted kan det forsvares. Med et tosifret antall kameraer i kontinuerlig drift blir det derimot rett og slett skikkelig dyrt.

Én gang, så vekk. Som Alkaline er de avfall etter én runde – bare til mange ganger prisen.

Forsendelse som luftfrakt. Løse litiummetallbatterier er underlagt strenge begrensninger som luftfrakt og er ikke tillatt på passasjerfly. Sender du kameraer med celler i til utlandet, støter du på en reell grense her. For din egen flyreise gjelder ikke det samme: Celler med inntil 2 g litiuminnhold er tillatt i håndbagasjen, og en AA-litiumcelle ligger med rundt 1 g klart under.

Lukten. Et punkt som først har blitt lagt merke til de siste årene, og som er spesielt ubeleilig for viltkameraer: Engangslitiumceller avgir en gass som til og med mennesker merker tydelig. Fra feltforskningen rapporteres det at hundedyr – ulv, rev, mårhund – lukter cellene og dermed pålitelig lokaliserer kamerastedet.

NiMH.
Sjekk spenningen først.

NiMH-celler er prismessig attraktive og lar seg ikke affisere av kulde. For den europeiske jaktsesongen fra oktober til januar er nettopp det det avgjørende poenget – vinteren som Alkaline stryker på, gjør ikke NiMH noe.

Før du slår til, må du imidlertid avklare ett spørsmål. Og det avgjør om NiMH i det hele tatt gir mening i kameraet ditt.

Svakheten er varmen, ikke frosten

Over omtrent 27 til 29 °C faller kapasiteten merkbart. Det er ingen eksotisk grense: En europeisk høysommerdag holder allerede, og inne i et lukket kamerahus i stekende sol ligger temperaturen enda et godt stykke over uteluften. Lar du et solutsatt kamera stå gjennom juli og august, bør du regne med det. NiMH er dermed mer en vintercelle enn en helårscelle.

Tillatt i luftfarten

I motsetning til engangslitium får NiMH være med på reisen uten særregler. Tar du med kameraer på jaktreise til utlandet, har du fri bane her.

Selvutlading

NiMH begynner å lade seg ut så snart de kommer av laderen. Du kan ikke fullade dem, legge dem i skuffen i to måneder og så sette dem inn som ferske – settet går allerede svekket ut i reviret. Lad derfor først når du faktisk skal ut.

Store kvalitetsforskjeller

Hos knapt noen annen celletype spriker påstand og virkelighet så mye. Svært billige NiMH-celler har ofte så lite brukbar kapasitet at driftstiden deres til og med havner bak gode Alkaline-batterier – da betaler du for oppladbarheten med stadige kontrollrunder.

Laderen
avgjør.

Dette punktet blir nesten alltid oversett – og det ødelegger flere oppladbare celler enn all bruk i felten til sammen.

De tidlige NiMH-cellene ble ladet med timerladere: celle inn, åtte timer med strøm på, ferdig. Problemet er innlysende så snart man sier det høyt: Hver celle kommer tilbake fra felten med ulik restladning. Å lade en halvfull celle stædig videre i åtte timer betyr å overlade den – det ødelegger cellen. En god del av det dårlige ryktet til oppladbare batterier stammer nettopp derfra: Det var ikke cellene som var dårlige, det var laderne.

Det du trenger i stedet, er en intelligent lader. Den kjenner du igjen på to ting:

• Egne ladekanaler – hver celle vurderes og lades for seg, ikke settet som helhet.
• Vedlikeholdslading – apparatet sjekker ladenivået i hver enkelt celle, lader den opp så mye som trengs og går over til vedlikeholdslading når målet er nådd, i stedet for å presse mer strøm inn i den.

Litium-ion.
Nærmest målet.

Finnes det noe slikt som en universalløsning, så er det oppladbare litium-ion-celler i AA-format.

De tjener seg raskt inn. I innkjøp er de dyre. Etter den andre, senest den tredje ladningen har de betalt seg – fra da av lader du gratis.

Temperatur er ikke noe tema. Verken varme eller kulde biter på dem. Enten det er i stekende sol på høysommeren eller i frost i Skandinavia: Du må ikke velge mellom årstidene, slik du må med Alkaline eller NiMH.

Ingen lukt. Den gassende oppførselen til engangsslektningene sine har litium-ion-celler ikke. Viltet – og særlig hundedyrene – kan altså ikke finne kameraet via cellene.

Trikset: en mikroprosessor i cellekuppelen

Den native spenningen i en litium-ion-celle ligger på 3,7 V – men viltkameraer forventer 1,5 V per celle. Hvordan går det sammen?

I kuppelen på cellen sitter en mikroprosessor som regulerer utgangsspenningen. Uansett hva den native spenningen inne i cellen gjør, og hvor langt den synker gjennom levetiden: På kontakten kommer det ut nøyaktig 1,5 V. Urokkelig.

Det gjør den til den mest konstante strømkilden du kan få tak i. Et strømtrekk på 1 A, en usynlig No-Glow-blits, til og med video – cellen bærer det. Internt kan spenningen knekke kort sammen ved en slik lasttopp og komme opp igjen, på utgangen forblir det 1,5 V. Nettopp sammenbruddet under last, som gir de svarte nattbildene hos Alkaline, er her konstruksjonsmessig utelukket.

Haken – og hvordan den er løst

Den konstante spenningen har lenge hatt samme pris som ved engangslitium: symptom 02. Når cellen viser 1,5 V etter én måned og fortsatt 1,5 V etter tre måneder, er enhver måling verdiløs. En pålitelig kontroll av restkapasiteten var rett og slett umulig.

Nettopp her har cellegenerasjonen fra de siste årene utviklet seg avgjørende videre. Moderne Li-Ion-celler lar utgangsspenningen synke bevisst langsomt og forutsigbart fra rundt 80 % av levetiden, i stedet for å holde den helt til den stuper. Avhengig av kamera og utløsningsfrekvens får du dermed et vindu på flere måneder der du ser: Dette settet må byttes snart.

Hva en slik celle yter

Som eksempel nøkkeltallene for XTAR CLR 4300, en celle utviklet for viltkameraer:

Fire typer,
alle verdier.

Cellen er
bare halve jobben.

Så viktig som riktig batteritype er – den avgjør ikke driftstiden alene. To identiske cellesett holder ulikt lenge i to kameraer, og forskjellen er drastisk. Disse faktorene spiller inn:

• Kameraets hvilestrømforbruk – den stille faste posten som ikke noe datablad reklamerer med
• Utløsninger per dag og forholdet mellom dag- og nattopptak
• Bilder per utløsning – tre i stedet for ett gir mer informasjon, men koster også tre ganger så mye
• Foto eller video – ved video framfor alt lengden. En lang nattvideo er den dyreste operasjonen som finnes, fordi IR-blitsen står på hele tiden
• Antall og styrke på IR-LED-ene
• Mobildekning, filstørrelse, overføringshyppighet – på kameraer med mobiloverføring ofte den største enkeltfaktoren
• Kommunikasjonsintervall – må kameraet virkelig spørre serveren hvert 15. minutt om det finnes nye kommandoer?
• Utetemperatur og kameraets avslåingsspenning

Åtte regler
for praksis.

1. Bland aldri. Ikke bland typer, merker eller ladenivåer – den svakeste cellen bestemmer for hele settet.
2. Bytt alltid alle cellene samtidig. Én fersk celle ved siden av fem slitne hjelper ingenting.
3. Ved svarte nattbilder: bytt cellene først, før du mistenker kameraet. Det er den klart vanligste årsaken.
4. Mål bare under last. En hvilespenning på 1,5 V sier ingenting om cellen fortsatt bærer blitsen.
5. Oppladbare celler hører hjemme på en intelligent lader – og Li-Ion på sin egen. Timerapparater ødelegger cellene.
6. Hold øye med kontaktene. Skitne eller oksiderte kontakter øker overgangsmotstanden og stjeler effekt nettopp når blitsen trenger den.
7. Ta ut cellene før lagring. Særlig Alkaline. Det tar to minutter og redder kameraet.
8. Bytt i tide i stedet for å vente på at det svikter. Før brunsten, før drivjakten, før et lengre fravær: heller bytte et halvfullt sett enn å gå glipp av det avgjørende opptaket.